De grunnleggende egenskapene til halvlederladningsbærere-som transportevne, ledningstype og fotostrømpolaritet-styres av materialets interne mikrostruktur og ytre forhold.
Bærermobilitet er en avgjørende parameter for å evaluere ytelsen til organiske halvledermaterialer. Det er kollektivt påvirket av mikroskopiske fysiske mekanismer, inkludert intermolekylær elektronisk kobling (ladnings-overføringsintegraler), intramolekylær vibrasjonskobling (reorganiseringsenergi) og molekylære stablingsparametere (som avstand *r* og vinkler *θ* og * *). Teoretiske modeller tillater utledning av ligninger som beskriver mobilitetsanisotropi, noe som muliggjør prediksjon av ekstreme mobilitetsverdier og deres tilsvarende retninger. Endring av lengden på side-karbonkjeder kan endre tettheten til krystallpakningen, og dermed forbedre bærerens mobilitet.
I to-dimensjonale van der Waals-halvledere kan eksternt trykk indusere Peierls-forvrengning, noe som muliggjør en bytte i ledningstype (fra n-type til p-type, eller omvendt) under en halvleder-til-faseovergang fra halvleder. Den fototermoelektriske effekten kan brukes til å bestemme bærerpolaritet; for eksempel kan retningen til den selvdrevne-fotostrømmen reverseres under høyt trykk. Videre øker trykket betydelig den optoelektroniske responsen til BiI3, noe som resulterer i en fotostrømøkning på over tre størrelsesordener og utvider det spektrale responsområdet inn i det optiske kommunikasjonsbåndet (1650 nm).
